Hektet på et håp om forandring

Vi som er pårørende til alkoholikere og rusmisbrukere mister sjelden håpet. Vi er ganske sikker på at situasjonen kan (- og for Guds skyld, MÅ!) bli bedre. Vi tror også at dette i stor grad er opp til ………OSS! Vi leter og leter etter de magiske ordene som vil få alkoholikeren til å forstå at han/hun må slutte og drikke, for eksempel.

Jeg har nettopp lest et intervju i Avisa Hordaland (14.12.2013) , av en tørrlagt alkoholiker. Her er et sitat derfra: « - Å hjelpa arbeidskameraten eller venen med skjerma alkoholmisbruk på jobb eller i det heile, er berre med på å forlenga og forverra misbruket. Alkoholikarar er suverene på å manipulera og utnytta godtruande menneske. Dei lyg så det renn av dei. Så lenge det går, utsett ein sanninga – at alkoholikaren må ta ansvar for sitt eige misbruk. Og i mellomtida er det familien som lid mest.»

Alkoholikeren manipulerer ikke bare kolleger og venner, men i høyeste grad også sine nærmeste. Å love at man skal forandre seg, er en slik form for manipulasjon – når der ikke er tydelige handlinger, over lang tid, som understøtter det man sier.

Det er KUN handling som teller.

Dessverre virker slik manipulasjon på oss. Det har i alle fall virket godt på meg! Vi ønsker så inderlig å tro på det som blir sagt, og vi leter med lys og lykte etter bevis på at denne gangen, denne gangen er det virkelig sant. Vi finner "bevis" for at det er sant – fordi vi så inderlig ønsker å se det. Vi blir hektet på håpet om forandring.

Dette «hektet» er ikke bare et ord. Jeg mener det helt bokstavelig. Det er en del av vår medavhengighet. For vi er også avhengige:  av håp, av et annet menneske sitt humør og oppførsel, av troen på at vi kan forandre andre mennesker bare vi prøver hardt nok.

Det er «enkelt» å se hvordan en alkoholiker skal få bukt med sin alkoholavhengighet – han må slutte og drikke alkohol.  Det er ikke slike enkelt å se hvordan vi skal få bukt med vår medavhengighet – for vi har ingen konkrete «substanser» som vi må kutte inntaket av, for å si det sånn. Vårt problem er av mer følelsesmessig og psykisk karakter, selv om det også gir fysiske utslag.

For meg har det allikevel vært nødvendig å utføre konkrete handlinger for å jobbe meg ut av medavhengighet. En av disse handlingene har vært å ta et oppgjør med at jeg var hektet på et håp om forandring. Det enkle – men vanskelige – spørsmålet jeg da stilte meg selv, var:

«Dersom du ikke kan forandre alkoholikeren uansett hva du gjør, og dersom du VISSTE at der ikke kom til å bli en forandring/forbedring – vil du da leve slik som dette i flere år fremover, kanskje resten av livet?»

Når vi hekter oss av håpet om forandring, kan vi se realistisk på situasjonen. Dette setter oss i stand til å ta bedre valg hvor vi kan ta vare på oss selv. Å gi slipp på håpet om forandring førte til en sorgprosess i meg, for virkeligheten var ikke slik jeg ønsket at den skulle være.

Virkeligheten er slik den er, uansett hva jeg måtte ønske! Men du verden for en frihet som følger av å akseptere at verden, livet og andre mennesker – faktisk er som det/de er!

Så – hvis du er hektet på et håp om forandring – hva er det ved virkeligheten som du foreløpig nekter å godta…..? 

Følg med videre!