SKAM er et valg.

Å vokse opp med eller leve med rusmisbruk og alkoholisme påfører oss skam. Vi skammer oss over det som skjer innenfor husets fire vegger, og vi skammer oss over det vi selv gjør for å takle dette. Vi skammer oss over at vi er annerledes. Til slutt sitter skamfølelsen så dypt at vi kanskje ikke vet hvorfor vi skammer oss lenger, - men følelsen er der allikevel.

Jeg nekter rett og slett å skamme meg lenger - og jeg har oppdaget at jeg faktisk HAR et valg.

Når jeg aksepterer at alkoholisme og rusavhengighet er en sykdom, er det lettere å se hvor ulogisk det er at jeg skal skamme meg fordi andre mennesker i livet mitt er syke. Ville du skammet deg over at din mor hadde brukket armen, eller at din bror hadde fått blindtarmbetennelse? Nei, selvsagt ikke - fordi vi forstår at det jo ikke har noe med OSS å gjøre.

Andre menneskers rusavhengighet har heller ikke noe med meg å gjøre. Deres tilfriskning er deres ansvar. Jeg er blitt medavhengig blant annet fordi jeg har skammet meg og trodd at jeg kunne gjøre noe med det.


Det er DEILIG å nekte og skamme meg! Da velger jeg å være åpen om mine erfaringer og mine opplevelser, inkludert idiotiske ting jeg selv har gjort fordi jeg trodde det ville "kurere" en alkoholiker. Jeg har snudd fokus til å ta vare på meg selv.

Jeg nekter å skamme meg selv om følelsen av skam fortsatt kan dukke opp, Følelser er ikke sannhet, - det er bare en følelse. "Der er du igjen, ja" - tenker jeg da - "fysj med deg, ut herfra!"

Skam "behandles" med åpenhet, og åpenhet utrydder skam.Det gjelder også barn av alkoholikere - se på denne lille filmen.  Derfor er skam et valg - og jeg velger det rett og slett vekk, sammen med mange andre. ;-)

Åpenhet er bedre!!!  Bli med du også!!!

Medavhengighet er en fengselscelle med åpen dør

Vi medavhengige sitter i "fengsel" - fordi vi føler oss fanget av situasjonen. Vi opplever at det er helt umulig å komme oss ut. Vi får ikke alkoholikeren til å slutte og drikke, eller til å ta ansvar for seg selv. Vi er helt sikker på at dersom vi ikke fortsetter å ordne opp, kommer ting V I R K E L I G til å rakne, da kommer katastrofen til å være et faktum.

Vi tar feil.

Det tar lang tid,og det er krevende å innse at vi har skapt vårt eget fengsel. Cellen er ulåst, døren har vært åpen hele tiden - men vi vil ikke se det. Fengselscellen er vår egen benektelse, og den opprettholdes av at vi oppriktig tror at det er våre handlinger som hindrer verden i å falle fra hverandre. Vi tror kanskje ikke på Gud, - men gudene skal vite at vi oppfører oss som om vi er allvitende og allmektige.....?

Har du noen gang tenkt over at når du har en alkoholiker å "skylde på", så kan du opprettholde ditt selvbilde som offer....? Ai ai ai det svir, ja - men det er sant. I det sekundet du fjerner deg selv fra offertankegangen, må du rette ryggen og ta ansvar for deg selv. Se dette korte intervjuet (klippet) med en voksen mann som plutselig skjønte at han ikke kunne skylde på sin mor lenger.

Jeg har lært veldig mye om veien ut av medavhengighet nettopp av Byron Katie, både ved å se på youtube, og ikke minst lese bøkene hennes. Det har lært meg å stille spørsmål ved mine egne oppfatninger, og til å forstå at det er MINE oppfatninger som gjør at jeg reagerer følelsesmessig.Det har virkelig vært befriende! Når virkeligheten ikke er slik jeg synes den burde være, får jeg det dårlig. Virkeligheten endrer seg ikke av den grunn. Når jeg aksepterer verden slik den er, kan jeg forholde meg til det som skjer på en mye bedre måte.

For at jeg skal kunne ta vare på meg selv, må jeg inn til kjernen, inn til stillheten. Jeg sammenlikner meg selv med et hus: Oppe på loftet er alle tankene og i hovedetasjen er følelsene. Jeg løper opp og ned mellom disse etasjene, mer og mer stresset. Men nede i underetasjen er der et deilig, stille rom som bare venter på at jeg skal komme ned og sette meg. Stolen står klar, peisen er tent. Jeg kan hvile der. Bli kjent med det som er dypere enn både følelser og tanker.

For meg er veien inn til dette rommet i meg selv oppmerksomt nærvær og pusteøvelser, En av de aller beste forklaringene på hva dette egentlig er og hva det gjør med deg, finner du i den filmen jeg lenker til under her. Den tar halvannen time - og det er verd hvert minutt.

Har du ikke tid, sier du? Må du ta deg av noen andre? Må du ordne opp i noe andre har forårsaket?

Det er ditt valg. Fengselsdøren står åpen, men det er du som må gå ut, ingen kan gjøre det for deg. Å akseptere det, er første skritt på veien ut i frihet fra medavhengighet.

Min oppfordring er at du tar vare på deg selv. Her er filmen


Følg med videre på Facebook :-)