Lar du følelsene dine kontrollere deg?

Jeg må på en daglig basis sjekke om følelsene mine faktisk er ”riktige”, og om de er bra for meg.

Hva?? Kan følelser være noe annet enn riktige, da? 

Ja og nei. Eller kanskje heller – NEI og JA.  Følg resonnementet videre, så skjønner du hva jeg mener.

Alle følelser som dukker opp i løpet av dagen (og natten også, for oss som drømmer mye..) er RIKTIGE, i den forstand at de jo ER der.  Jeg føler dem jo. Jeg blir glad, lei meg, sint, - eller noe annet. De følelsene som kommer, er riktige og reelle – men måtte himmelen forby at jeg lar følelsene styre handlingene mine!

Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg i løpet av de siste dagene kanskje gjort følgende:

-       1) Skåret opp bildekkene til en person jeg er veldig sint på (!!!)

-      2) Ranet en bank – eller i det minste tømt en minibank (ha ha)

-      3) Reist til New York, London, Mallorca og Steinkjer (??!!)

-       4) Sagt opp jobben min (som jeg trives i!!)

-      5) Latt vært å gå på trening

-       6) Spist masse, masse snop og chips

-      7) Skaffet meg en hundevalp

-       8) Handlet i panikk for at ”nå går alt til helvete”

Du skjønner poenget, ikke sant? Følelsene er flyktige tanker som jeg ikke kan beskytte meg mot, de bare kommer, uten filter. Jeg prøver å se dem for meg som små skyer eller røykdotter som blåser mot meg, og som jeg ikke kan – eller skal- benekte. Disse følelsene har ofte et fellestrekk: 

De er preget av noe jeg har ”lyst til” – eller ”ikke lyst til”. Nettopp her ligger mye av jobben med å være ærlig mot meg selv. Jeg skal ikke la ”lyst/ikke lyst” styre meg.  

Jeg trenger ikke ha lyst til å gå på trening, jeg trenger ikke være motivert en gang – jeg kan bare gå. Jeg har aldri angret på en treningsøkt jeg har gjennomført – jeg har bare angret på dem jeg kuttet ut….. 

Jeg kan også ha lyst på en hundevalp – uten å gi etter for
den lysten.

En del av disse følelsene er jeg slett ikke stolt av, jeg skulle til og med ønske at jeg ikke hadde FØLT dem – men det har jeg jo. Det paradoksale er at de løser seg lettere opp og forsvinner når jeg først har akseptert at jeg har dem. 

Noen følelser er gjengangere, og jeg er begynt å hilse på dem som gamle venner – eller  heller som gamle uvenner. Den nevnte panikkfølelsen for at ting skal gå ”til helvete” er en slik gammel uvenn. 

Den panikken våkner jeg med hver morgen. Jepp. Hver morgen. 

Utrolig ubehagelig, rett og slett. Jeg våkner med en kvalm klump i magen, stramme nakkemuskler, tørr i munnen, og katastrofefølelse. Av og til, når jeg legger meg, kvir jeg meg til å våkne neste morgen, fordi jeg vet at jeg våkner med denne følelsen.

Jeg vet hva den kommer av. Den er på mange måter essensen av min medavhengighet – for den er opparbeidet gjennom mange år med opplevelser hvor ting faktisk ”gikk til helvete”. Den er oppstått av all uforutsigbarheten og redselen disse dagene har skapt i meg. Den er oppstått av troen på at jeg kanskje, kanskje, kanskje kunne forhindre at noe gikk galt hvis jeg forsøkte veldig hardt. Panikken er et ekko fra fortiden som gjaller i ørene mine hver eneste morgen. 

Hvis man skal sette en merkelapp på den, heter det PTSD. Men uansett hvilken merkelapp jeg setter på den, så må jeg håndtere den – og ikke handle på den. En venn av meg sier forresten tørt: "Husk at det faktisk ikke kan gå lenger enn til helvete"....

Felles for de følelsene jeg ramset opp, er nemlig at jeg ikke skal handle på dem. Jeg skal ikke la dem styre hva jeg faktisk GJØR. Hvorfor? 

Fordi de ikke er i tråd med det jeg VET er bra for meg.

Jeg bruker meditasjon og såkalt mindfulness aktivt, hver eneste dag – også når jeg ikke føler for det. Jeg vet nemlig at jeg har godt av det! Gjennom denne prosessen har jeg lært meg hva som er mine innerste verdier, hva som virkelig er riktig for meg. 

Noen av disse verdiene har jeg brukt til å lage meg rutiner som hjelper meg å leve i pakt med meg selv. Med andre ord: Jeg oppdager hvilke handlinger som hjelper meg til å leve slik jeg VET jeg har godt av. Det gir meg en fantastisk sinnsro, og det gjør meg mer robust i forhold til hvilke følelser som kommer og går gjennom dagen.

Rutinene er ikke spesielt mystiske eller vanskelige, men det er allikevel veldig krevende å gjennomføre dem – fordi jeg ikke alltid ”føler for det.” Dette er et viktig poeng: Disse rutinene hjelper meg å holde kontakten med mitt dypeste ”selv”, - men mine overfladiske følelser er ikke alltid i pakt med dette. 

Derfor fokuserer jeg på handlingene, ikke følelsene.

Her er noen av mine daglige rutiner:

·      Ettersom jeg våkner i panikk, blir jeg liggende i sengen noen minutter, og roe meg selv ned. "Det er ikke noe som er farlig. I dag er det den og den dagen, og jeg er trygg. Jeg skal på jobb (eller det er helg) – og jeg kan slippe taket i denne panikkfølelsen."

·      Jeg sørger for å ha god tid om morgenen. Jeg står opp, spiser den frokosten jeg har planlagt (jeg skal komme tilbake til det), og leser dagens tekst i ”The Language of letting go”. Dette er en bok som fokuserer på å løsrive seg og bli friskere fra medavhengighet.

·      Jeg lukker øynene og lar det jeg leste synke inn i meg. Jeg fokuserer på å være 100% til stede, her og nå.

Jeg har en liten liste med andre rutiner også – og det er jo små, enkle handlinger – allikevel har jeg skrevet dem opp, for å hjelpe meg selv til å gjennomføre dem – hver dag:

-       1) Holde meg unna sukker og annen mat jeg ikke har godt av – så jeg skriver opp hva jeg SKAL spise

-       2) Gjøre øvelser for skuldre og nakke (fordi jeg har vondt)

-       3) Gå en lang tur med hunden

-       4) Trene tre dager i uken – hvilke dager kommende uke, planlegger jeg hver søndag

Nå har jeg nevnt dette med mat noen ganger, og grunnen til det er at jeg for noen måneder siden måtte innrømme for meg selv at jeg har en spiseforstyrrelse: Jeg er overspiser. 

OBS: Det er veldig mange pårørende til alkoholikere som får nettopp denne spiseforstyrrelsen! 

Jeg har vært på store Al-Anonmøter i USA, med hundrevis av deltakere, hvor nettopp dette var tema for møtene. Det er skremmende, og det viser nok en gang at vi blir syke på en rekke ulike måter av å leve med rus.

I boken ”Sterk/Svak” skriver pykiater Finn Skårderud blant annet følgende om overspising: 

” Det er følelsesmessige behov som styrer matinntaket. Med maten, og eventuelt fedmen, bygger man en beskyttende mur rundt seg. Vanskelige følelser, frustrasjoner, fortvilelse, savn etter nærhet og kjærlighet, seksuelle følelser, sinne og sorg svelges ned med mat. Fordi hun (eller han) ofte ikke klarer å ta vare på egne behov, og sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker og forpliktelser, blir mat et av de få områdene hvor man kan gi seg selv noe godt. Overspiseren gir etter for sine behov. Hun spiser uten kontroll. Følelser erstattes av mat – og dermed blir ikke behovene dekket.”

Mer informasjon om overspising finner du her.

Jeg kan derfor ikke la mine følelser styre hva jeg skal spise og når jeg skal spise det – fordi mitt ”følelsesmessige kompass” ikke fungerer, det har ingen ”nordpol som viser retning”, og spinner derfor rundt.

Dette er også en del av medavhengigheten. Når vi medavhengige ”føler for” å hjelpe alkoholikeren/rusmisbrukeren på en måte som vi egentlig VET er å tilrettelegge for fortsatt misbruk, da følger vi egne følelser som er fullstendig på avveie. Kompasset fungerer ikke, rett og slett. Vi argumenterer for at vi ikke ”har samvittighet” til å la være – men da lyver vi for oss selv: Vi orker ikke gjøre det vi VET er riktig – og så går vi heller på akkord med oss selv. Vi gir etter for følelser som bringer oss lenger bort fra våre innerste verdier – og det blir vi etter hvert syke av.

Jeg har lært mye ved å se ulike ”intervention”-programmer på TV og YouTube. Det er mye lettere å se andres medavhengighet og tilrettelegging enn min egen – og i disse programmene får jeg det ”rett i fleisen”.

Så er det allikevel noen følelser jeg skal og må ta på alvor. Disse følelsene ligger dypere i meg, og er vanskeligere å få ”øye på”. Det er de følelsene som forteller meg hvilke verdier som er viktige for meg, og hvilke handlinger som faktisk er i pakt med meg selv.

Disse følelsene gjør ikke så mye av seg, og er vanskeligere å komme i kontakt med – men jeg når inn til dem gjennom meditasjon og mindfulness. 

Å bruke tid på å bli bedre kjent med kjernen av meg selv, er som å være på en utrolig spennende oppdagelsesreise – hver eneste dag. 

Du kan ta en slik reise selv også – og hvis du vil, kan du begynne her.

Bli med videre på denne spennende reisen!

Er det bare Mette Marit som skal være åpen, da?

Jeg synes det er fantastisk at Mette Marit står frem som barn av alkoholiker. Hun er en av mange - og hun er en av oss. Kudos til henne for hennes åpenhet - det vil hjelpe mange!!

Men - hennes åpenhet skal ikke være en hvilepute for oss andre.

Hvis jeg overlater åpenheten til henne og andre kjendiser, da oppnår jeg ingen forandring selv. Jeg synes også det er falskt å applaudere henne - men holde godt fast på egen hemmelighet. Så - dette er en oppfordring og en utfordring: Bruk hennes åpenhet som et springbrett til å være åpen selv! Du trenger ikke legge det på Facebook, eller deklamere det på neste personalmøte - du kan bare nevne det til noen i lunsjen. "Ja, jeg er også pårørende til en alkoholiker."

Vi får ikke et åpnere samfunn før VI er åpne, vi helt alminnelige ualminnelige mennesker - dette er vårt eget ansvar. Så er vi heldige som har noen forbilder som vi kan lære av.

Åpenhet forebygger skam. Derfor er skam et valg - når du velge bort åpenheten. Det er ingen som tvinger deg - eller meg - til å føle skam, - det er faktisk ikke en "naturlov".

Jo flere vi er som velger åpenhet, jo raskere forandrer vi samfunnet. 
Så STORT er dette, faktisk! Jo bedre grunnlag legger vi for at barn forteller læreren eller en annen voksen om alkoholmisbruk hjemme. Dette er en del av min lille revolusjon - og det eneste jeg gjør, er å være åpen.

Blir du med?

Følg med videre!