SKAM er et valg.

Å vokse opp med eller leve med rusmisbruk og alkoholisme påfører oss skam. Vi skammer oss over det som skjer innenfor husets fire vegger, og vi skammer oss over det vi selv gjør for å takle dette. Vi skammer oss over at vi er annerledes. Til slutt sitter skamfølelsen så dypt at vi kanskje ikke vet hvorfor vi skammer oss lenger, - men følelsen er der allikevel.

Jeg nekter rett og slett å skamme meg lenger - og jeg har oppdaget at jeg faktisk HAR et valg.

Når jeg aksepterer at alkoholisme og rusavhengighet er en sykdom, er det lettere å se hvor ulogisk det er at jeg skal skamme meg fordi andre mennesker i livet mitt er syke. Ville du skammet deg over at din mor hadde brukket armen, eller at din bror hadde fått blindtarmbetennelse? Nei, selvsagt ikke - fordi vi forstår at det jo ikke har noe med OSS å gjøre.

Andre menneskers rusavhengighet har heller ikke noe med meg å gjøre. Deres tilfriskning er deres ansvar. Jeg er blitt medavhengig blant annet fordi jeg har skammet meg og trodd at jeg kunne gjøre noe med det.


Det er DEILIG å nekte og skamme meg! Da velger jeg å være åpen om mine erfaringer og mine opplevelser, inkludert idiotiske ting jeg selv har gjort fordi jeg trodde det ville "kurere" en alkoholiker. Jeg har snudd fokus til å ta vare på meg selv.

Jeg nekter å skamme meg selv om følelsen av skam fortsatt kan dukke opp, Følelser er ikke sannhet, - det er bare en følelse. "Der er du igjen, ja" - tenker jeg da - "fysj med deg, ut herfra!"

Skam "behandles" med åpenhet, og åpenhet utrydder skam.Det gjelder også barn av alkoholikere - se på denne lille filmen.  Derfor er skam et valg - og jeg velger det rett og slett vekk, sammen med mange andre. ;-)

Åpenhet er bedre!!!  Bli med du også!!!