Psykisk terror er utbredt i familier med alkohol/rusmisbruk

I år har jeg brukt stille romjulsdager til å ta et tilbakeblikk. Ikke bare på 2013 – men på hvert eneste år siden 1997, det vil si de siste 15 årene av livet mitt. 1997 fordi det ble det første av de virkelig kaotiske årene mine.

Jeg har skrevet opp en hovedhendelse på hvert av årene. Jeg ikke gjengi konkrete detaljer her, men jeg oppfordrer deg til å ta et tilsvarende langt tilbakeblikk. Jeg har på disse 15 årene opplevd samlivsbrudd, nytt ekteskap, skilsmisse, konkurs som gikk ut over meg økonomisk, alvorlig sykdom og dødsfall i nær familie, og psykisk terror/verbal mishandling. Av alt jeg har opplevd, er det nok nettopp det å leve med psykisk terror i flere år som har påvirket meg mest.  Det fikk min medavhengighet til å «eksplodere» fordi jeg virkelig trodde (og fikk beskjed om) at dersom jeg bare tok mer hensyn, «skjerpet meg, og innrettet meg bedre, så ville jeg ikke bli skjelt ut eller trigge ekstremt skremmende raserianfall, for da var det jo ikke noe å bli sint for……..(!!??!!) Og det trodde jeg på – i flere år. Han drakk jo ikke, men var edru – så noe måtte jeg da tåle..?

Verbal mishandling er ikke et særlig godt kjent uttrykk i Norge. Det er betydelig mer utbredt i andre deler av verden, og i Frankrike er det faktisk kommet en lov som forbyr nettopp dette.

I USA finner man plakater f.eks på offentlige kontorer hvor det står: «If you abuse our staff verbally, you will be prosecuted.»

Psykisk terror er maktmisbruk. I mitt tilfelle også, men jeg "så" det ikke, selv om menneskene rundt meg så det. Jeg justerte meg og justerte meg, og levde for de gode dagene. Dermed overdrev jeg betydningen av de gode dagene – og bagatelliserte de dårlige.  Noen psykologer kaller dette «Jackpot»syndromet – fordi vi som lever slik, fortsetter å «satse» på forholdet ved å investere gang på gang på gang – i håp om den store gevinsten: at de dårlige dagene skal opphøre. Det skjer aldri.

Verbal mishandling er vanskelig å definere, fordi det kan oppfattes av utenforstående som en «alminnelig krangel» mellom to likeverdige parter. Det er det ikke. Det er en systematisk nedbryting av den ene parten, utført av den andre. Det er like skadelig som fysiske slag. Se denne sterke filmen!

 Det å bli oppmerksom på dette mønsteret tok meg flere år, - og selv da «nektet» jeg å innse det. Men – da begynte jeg å føre logg over episodene, og da ble det etter hvert så tydelig at jeg klarte å åpne øynene mine og se hva som foregikk. Jeg lærte veldig mye av dette nettstedet: www.verbalabuse.com

Jeg skriver om dette i dag, fordi dette er et utbredt problem i parforhold med alkoholikere. Det gjelder også selv om alkoholikeren holder seg edru. Selv om det er utbredt, blir det dessverre fortsatt ikke tatt opp åpent, verken i AA, Al-Anon eller på de ulike behandlingsklinikkene. Det blir tilsynelatende sett på som en naturlig del (!!) av alkoholismen.

Dette kaller jeg å vifte med det hvite alkoholiker-flagget; - dvs å be om unnskyldning for uakseptabel oppførsel ved å begrunne oppførselen med at man er alkoholiker. Etter min mening er det ikke interessant om dette er en del av alkoholisme eller ikke, - det er absolutt uakseptabel oppførsel uansett. Her kan du lese om en ny rapport som angår oss pårørende.

Jeg har fått en rekke henvendelser fra kvinner som finner seg i å leve slik, hvor hele familien går på tå hev, fordi mannen endelig er sluttet å drikke, han er «bare sint og vanskelig».

Kjære medsøster, du fortjener bedre. På samme måte som du ikke var ansvarlig for at han drakk, er du heller ikke ansvarlig for at han skal holde seg edru, - og det inkluderer at du ikke skal måtte gå på tå hev overfor noen som terroriserer deg – selv om de er edru.

Psykisk terror og verbal mishandling skaper ytterligere medavhengighet, men den er vanskeligere å kjenne/bli oppmerksom på dersom det ikke lenger er aktiv alkohol/rusmisbruk involvert. (Ta kontakt med meg dersom du ønsker mer informasjon.)

Jeg har fjernet meg fra situasjonen, og er helt trygg nå. 2013 har vært det roligste av de siste 15 årene. Jeg er veldig takknemlig for det!

Allikevel er jeg fortsatt preget av det jeg har opplevd, blant annet ved at jeg våkner i panikk, hver morgen. Ja, hver morgen, fortsatt.  Det er slitsomt, men jeg har etter hvert lært meg teknikker for å håndtere det. Det inkluderer å kjenne på takknemlighet for at jeg er trygg! Så har jeg tro på at dette slipper taket en gang i fremtiden :-)

Jeg gleder meg til et TRYGT nytt år, og til fortsatt utvikling i meg selv! Når jeg forandrer meg, kan hele verden endres!

Jeg ønsker det samme for deg som måtte lese dette - et riktig godt og trygt 2014 !

Det du forsøker å kontrollere, tar kontroll over DEG

Vi som er pårørende til rusavhengige, er oppfinnsomme mennesker. Vi har opp gjennom årene funnet mange kreative måter å få ham/henne til å slutte og ruse seg. Den «klassiske» varianten er kanskje å tømme ut sprit og gjemme flasker. Been there, done that? Hjalp det? Neppe.

På selvhjelpsgruppene til Al-Anon har jeg hørt mange historier om hva pårørende har vært villige til å gjøre for å hindre alkoholikeren i å drikke. Den eneste fellesnevneren har vært at det ikke har fungert. Joda, det kan ha virket den første gangen, men en alkoholiker som ønsker å drikke, drikker uansett. Men – for oss medavhengige, kan det i slike situasjoner oppstå en overbevisning om at det vi gjorde, faktisk virket. Derfor leter vi etter noe annet vi kan gjøre, og noe annet, og noe annet.

Et annet ord for dette er at vi gjennom våre handlinger forsøker å kontrollere et annet menneske. Jovisst mener vi det godt, - men det er fortsatt kontroll. Vi er helt sikker på at vi vet hva som er best, og vi gjør det vi kan for å styre situasjoner (og personer).

Det har vi ikke godt av.

Og verre en det, -vi får det faktisk skikkelig dårlig av det. Vi blir absolutt fiksert på det. Vi blir besatt av å forsøke.

Dette er en historie om en amerikansk kvinne, som jeg hørte på et Al-Anonmøte i USA:

«Nina» hadde en god salgsjobb og tjente godt. Mannen «Rob» hadde mistet jobben fordi han drakk for mye, men han drakk ikke når de var sammen, kun når han var alene om kvelden. Nina jobbet mye ettersom hun da var hovedforsørger. Når Nina måtte reise i forbindelse med jobben sin, drakk Rob hele kvelden. Nina ba derfor etter hvert om å bli omplassert til en jobb med mindre reisevirksomhet – og ble det. Hun kom derfor hjem hver kveld, - men oppdaget at dersom hun ble forsinket, begynte Rob og drikke mens han ventet på henne. Hun takket derfor nei til all overtid.

Du skjønner hvor dette bærer hen, ikke sant? Til slutt begynte Rob å drikke i det sekundet hun gikk ut døren. Hun tok ut det hun kunne av ferie, sykedager m.m., og til slutt mistet hun jobben – slik er det i USA. Så langt gikk det – før hun våknet av sin egen «besettelse», og skjønte at kontroll er en illusjon. Det vi forsøker å kontrollere, tar kontroll over oss.

Når vi forsøker så hardt å kontrollere noe og noen som er utenfor vår kontroll, da bli vi syke. Vi blir medavhengige.

Du ville ikke lagt våken om natten fordi du forsøkte å få det til å snø på julaften, vllle du vel?

 Aksepter at alle andre menneskers valg, også er utenfor din kontroll. Det sitter langt inne å akseptere, kanskje – men det er sant. Denne aksepten er grunnlaget for et bedre liv, for nå kan du begynne å fokusere på deg selv.

Filmen "Skyggesiden" er en realistisk og skremmende fortelling om å vokse opp med alkoholmisbruk. Den er også sterk i forhold til medavhengighet, både hos hovedpersonen "Leena" og hennes mor. Leena tar til slutt et oppgjør med fortiden.

Jeg gir bort to eksemplarer - fordi filmen er nyttig å se for oss pårørende. Klikk deg videre her for å delta i trekningen.

Hektet på et håp om forandring

Vi som er pårørende til alkoholikere og rusmisbrukere mister sjelden håpet. Vi er ganske sikker på at situasjonen kan (- og for Guds skyld, MÅ!) bli bedre. Vi tror også at dette i stor grad er opp til ………OSS! Vi leter og leter etter de magiske ordene som vil få alkoholikeren til å forstå at han/hun må slutte og drikke, for eksempel.

Jeg har nettopp lest et intervju i Avisa Hordaland (14.12.2013) , av en tørrlagt alkoholiker. Her er et sitat derfra: « - Å hjelpa arbeidskameraten eller venen med skjerma alkoholmisbruk på jobb eller i det heile, er berre med på å forlenga og forverra misbruket. Alkoholikarar er suverene på å manipulera og utnytta godtruande menneske. Dei lyg så det renn av dei. Så lenge det går, utsett ein sanninga – at alkoholikaren må ta ansvar for sitt eige misbruk. Og i mellomtida er det familien som lid mest.»

Alkoholikeren manipulerer ikke bare kolleger og venner, men i høyeste grad også sine nærmeste. Å love at man skal forandre seg, er en slik form for manipulasjon – når der ikke er tydelige handlinger, over lang tid, som understøtter det man sier.

Det er KUN handling som teller.

Dessverre virker slik manipulasjon på oss. Det har i alle fall virket godt på meg! Vi ønsker så inderlig å tro på det som blir sagt, og vi leter med lys og lykte etter bevis på at denne gangen, denne gangen er det virkelig sant. Vi finner "bevis" for at det er sant – fordi vi så inderlig ønsker å se det. Vi blir hektet på håpet om forandring.

Dette «hektet» er ikke bare et ord. Jeg mener det helt bokstavelig. Det er en del av vår medavhengighet. For vi er også avhengige:  av håp, av et annet menneske sitt humør og oppførsel, av troen på at vi kan forandre andre mennesker bare vi prøver hardt nok.

Det er «enkelt» å se hvordan en alkoholiker skal få bukt med sin alkoholavhengighet – han må slutte og drikke alkohol.  Det er ikke slike enkelt å se hvordan vi skal få bukt med vår medavhengighet – for vi har ingen konkrete «substanser» som vi må kutte inntaket av, for å si det sånn. Vårt problem er av mer følelsesmessig og psykisk karakter, selv om det også gir fysiske utslag.

For meg har det allikevel vært nødvendig å utføre konkrete handlinger for å jobbe meg ut av medavhengighet. En av disse handlingene har vært å ta et oppgjør med at jeg var hektet på et håp om forandring. Det enkle – men vanskelige – spørsmålet jeg da stilte meg selv, var:

«Dersom du ikke kan forandre alkoholikeren uansett hva du gjør, og dersom du VISSTE at der ikke kom til å bli en forandring/forbedring – vil du da leve slik som dette i flere år fremover, kanskje resten av livet?»

Når vi hekter oss av håpet om forandring, kan vi se realistisk på situasjonen. Dette setter oss i stand til å ta bedre valg hvor vi kan ta vare på oss selv. Å gi slipp på håpet om forandring førte til en sorgprosess i meg, for virkeligheten var ikke slik jeg ønsket at den skulle være.

Virkeligheten er slik den er, uansett hva jeg måtte ønske! Men du verden for en frihet som følger av å akseptere at verden, livet og andre mennesker – faktisk er som det/de er!

Så – hvis du er hektet på et håp om forandring – hva er det ved virkeligheten som du foreløpig nekter å godta…..? 

Følg med videre! 

Når alle later som ingenting.........

I går fikk jeg klump i magen mens jeg så på TV - fordi det minnet meg om situasjoner jeg har opplevd tidligere. Jeg satt og så på The Voice, og forsto at den ene dommeren, Lene Nystrøm, var tydelig ruset. Du så det kanskje du også?

Det er flere grunner til at jeg fikk vondt i magen. For det første fordi jeg selv har opplevd å være sammen med mennesker som var overstadig beruset, men hvor alle rundt dem (meg inkludert....) forsøkte å late som ingenting. Vi ville ikke ødelegge stemningen. Vel, for meg var stemningen allerede ødelagt, for jeg var pårørende og merket også at folk syntes synd i meg. Dette er mange år siden, og jeg hadde ikke forstått at jeg var medavhengig, heller, så derfor forsøkte jeg å dekke over. Det samme gjorde TV2 i går. NOEN rundt henne visste at hun var ruset, og at hun ikke burde vært på live-sending, men ingen grep inn og tok avgjørelsen. Jeg hadde ikke løftet et øyebryn dersom de hadde åpnet sendingen med å fortelle at hun var blitt syk, og derfor ikke var til stede, - men dette kommer til å bli husket. Og så alle bortforklaringene, selvsagt, om forkjølelse og halsonde og medisiner fra legen. Yeah right. Rus er rus.

Vi hadde en tilsvarende episode for noen måneder siden her i Bergen, på en konsert med Gitarkameratene. Lillebjørn Nilsen klarte ikke å stå på beina en gang. "Indisponert og syk". Rus er rus.

Jeg kaller dette også medavhengighet, jeg - selv om den er annerledes enn den medavhengigheten vi pårørende opplever. Det bør i hvert fall gjøre det både tydelig og forståelig hvilke mekanismer som er i sving:

 Alle later som om alt er i orden, "ingen hører, ser, eller sier noe." Ingen vil ha belastningen ved å si "Du er beruset og har ingenting her å gjøre." Å ikke våge å gjøre det man VET er rett, men håper på at problemet forsvinner av seg selv - er også en form for medavhengighet. Å håpe på at "noen andre" ordner opp....? Eller at det går "bra" allikevel.

Bortforklaringer forverrer problemet - for alle skjønner hva som er sannheten - men ingen våger å si det. Det slår meg at Keiserens nye klær er et genialt eventyr, ja!

George Orwell sa: 

"In a time of universal deceit, telling the truth is a revolutionary act."

Jeg tar vare på meg selv når jeg forteller sannheten. Jeg gjør det gjerne skånsomt, for jeg er ikke ute etter å såre noen, men jeg lyver ikke for å "beskytte" dem heller. Dette er min egen stille "revolusjon" - fordi det er slik jeg tar vare på meg selv. Hemmelighold, "late som" og løgner er for meg utslag av min medavhengighet - og derfor jobber jeg for å være ærlig og si det som det er.

En spade er en spade er en spade.

LIK gjerne siden min på Facebook og vær med i trekningen av en GRATIS BOK, "Alternativ X"

Når vi ikke ser skogen for bare trær....

For oss som er pårørende til alkoholikere og rusmisbrukere er det vanskelig å se objektivt og nøytralt på familiesituasjonen, og på misbrukeren. Vi blir sugd inn i kaos, og fanges av vår egen samvittighet og våre følelser. Vi ser ikke skogen for bare trær.....

«Jeg kan da ikke bare la ham ligge der?» «Jeg må jo hjelpe med…….» «Hun klarer jo ikke å ta vare på seg selv…?»

Du kan helt sikkert ramse opp en mengde andre begrunnelser. Dette er forklaringer vi gir oss selv, for å fortsette å gjøre det vi alltid har gjort – rydde opp i kaoset etter andre. Vi blir styrt av følelser, som vi kaller samvittighet. 

Hvis vi gjør det vi alltid har gjort, får vi det vi alltid har fått.

Men – hva hvis jeg forteller deg at denne samvittigheten er ute av fokus, fordi din egen medavhengighet har tatt fra deg evnen til å være objektiv…?

Hva hvis det du gjør for å rydde opp, faktisk gjør at rusmisbrukeren mister muligheten til å oppleve konsekvensene av sitt misbruk…?

Hva hvis dette faktisk er tilrettelegging?

Da denne sannheten gikk opp for meg, måtte jeg gå en rekke runder med meg selv. «Samvittigheten» endrer seg jo ikke over natten fordi om jeg forstår at den er helt «ute av vater» på grunn av min egen medavhengighet.

Jeg har de siste årene brukt ulike metoder for å styrke min egen evne til å se mer objektivt på slike situasjoner. Noe av det mest effektive har vært å virkelig akseptere at min første reaksjon – for eksempel å slippe alt jeg har i hendene for å hjelpe – mest sannsynlig er FEIL. Jeg gjentar: Min første reaksjon er mest sannsynlig feil!

Derfor har jeg lært meg å lage litt tidsavstand mellom impulsen til å handle raskt, dvs den påtrengende krise-følelsen av at jeg må handle NÅ MED EN GANG – og handling. Jeg skaper et lite pusterom for meg selv. Jeg sier kanskje fra om at jeg må tenke meg om. Jeg trekker meg tilbake. Jeg puster.

Jeg stiller meg også noen spørsmål. Det fungerer veldig godt!

Spørsmålene er:

        Hvordan ville en annen beskrevet denne situasjonen? (Følelsene mine «fjernes»)

      Hva ville jeg rådet andre til å gjøre i en slik situasjon? (Objektiviteten styrkes)

      Hvilke følelser og reaksjoner kan skyldes min medavhengighet? (Bevissthet rundt min første reaksjon)

Nå tenker du sikkert at dette ikke lar seg gjennomføre, fordi det tar timevis – men det gjør det ikke! I begynnelsen var dette tidkrevende og følelsesmessig vanskelig, for jeg følte meg så berørt. Det var heller ikke alltid jeg klarte det. 

Nå klarer jeg å tenke gjennom disse spørsmålene i løpet av et halvt minutt, - det er blitt automatisert! Nå klarer jeg nesten hver gang å løsrive meg fra de første følelsene som oppstår, og foreta en sunnere helhetsvurdering.

DET er målet. Jeg skal velge de handlingene som er riktige for meg, ikke la meg styre av panikk eller dårlig samvittighet. Det virker!!!! Nå bruker jeg denne teknikken i mange ulike situasjoner, slett ikke bare knyttet til rusmisbruk – og det er jo rett og slett en «ekstra bonus».

PRØV selv – ØV selv!

 Dette er veien «ut av skogen» - til et bedre sted, hvor du VELGER din egen reaksjon. Det er et godt sted å være! 

" I dag vil jeg ta meg tid til å tenke meg om, og ikke handle på min første impuls. Følelsene mine kan være feil i forhold til hvilke handlinger som er best for meg - og for andre."

Vi er ansvarlige for OSS SELV, ingen andre

Fanget av andres drikking

Alkoholisme og rusmisbruk rammer mange flere enn dem som ruser seg. Statistikken sier at der er mellom 100.000 og 300.000 alkoholikere i Norge. Hver av disse har i snitt mellom 3 - 5 personer i sin familie, som også blir berørt. Derfor sier vi at alkoholisme og rusmisbruk er en familiesykdom.

Vi som er pårørende til rusmisbrukere, er ofte ikke oppmerksomme på hvilke virkninger en annens rusmisbruk har på oss. Vi er mer opptatt av å takle hverdagen sånn noenlunde, og gjerne dekke over det som skjer. Dette skaper det jeg kaller medavhengighet i oss pårørende. Dette kan oppstå også i andre typer relasjoner, - men det er særlig utbredt blant pårørende til rusavhengige.

Jeg er medavhengig selv. I denne bloggen deler jeg de erfaringene jeg har gjort meg mens jeg har jobbet for å komme meg UT av en medavhengighets-tankegang. Jeg har faktisk skrevet bok om disse erfaringene også. Boken brukes av en rekke rusbehandlingsklinikker og helseforetak i sitt arbeid overfor pårørende. Jeg holder også en rekke kurs, både direkte overfor pårørende, og overfor hjelpeapparatet/fagpersoner.

Det unike med boken og mine kurs/foredrag, er at jeg fokuserer KUN på pårørende, ikke på den rusavhengige. Vi pårørende er ikke vant til det! Vi er mer vant til å ha fokus på hvordan vi skal få noen til å slutte og drikke, eller hvordan vi skal hjelpe dem til å finne et sted å bo, eller eller eller eller. Jeg fokuserer ikke på dette. Jeg fokuserer på hvordan vi pårørende skal ta vare på oss selv, og leve våre egne liv, uavhengig av om den rusavhengige fortsatt ruser seg eller ikke.

Dette er uvant, og kanskje ubehagelig, for mange pårørende. Det er også uvant for hjelpeapparatet, som gjerne ser på oss pårørende som en "ressurs" for å få noen til å slutte og ruse seg. Jeg provoserte nok en større forsamling rusterapeuter for en tid tilbake, da jeg utfordret dem slik: "Hva hvis dere de neste tre månedene KUN hadde fokus på å hjelpe familien til de rusavhengige, og faktisk lot de rusavhengige seile sin egen sjø denne tiden??"  Flere av de tilstedeværende flyttet urolig på seg. Hjelpeapparat, helseforetak og rusterapeuter lider etter min mening av sin egen form for medavhengighet. De tror at bare de finner det riktige "virkemiddelet", så kommer en alkoholiker til å slutte og drikke, eller en narkoman til å slutte og ruse seg. De har en tendens til å kategorisere oss pårørende som "virkemiddel" i denne sammenheng!

Følg med på bloggen min, så vil du se at der faktisk finnes en vei ut av "tåkeheimen". Det viktigste akkurat nå, er kanskje at du tar inn over deg at du ikke er alene!!! Der er trolig minst 1,5 millioner av oss - bare i Norge! Ikke akkurat en minoritet, nei.
Der finnes også en rekke selvhjelpsgrupper - jeg skal lage en oversikt.

Hvilke positive endringer har DU gjort, for deg selv? Del gjerne i kommentarfeltet! :-))))

Del gjerne denne bloggen med andre som kan ha nytte av den - sammen er vi STERKE!!

LIK gjerne siden min på Facebook.





<script type="text/javascript" src="http://blogglisten.no/c.js?id=51304"></script>