I år har jeg brukt stille romjulsdager til å ta et
tilbakeblikk. Ikke bare på 2013 – men på hvert eneste år siden 1997, det vil si
de siste 15 årene av livet mitt. 1997 fordi det ble det første av de virkelig
kaotiske årene mine.
Jeg har skrevet opp en hovedhendelse på hvert av årene. Jeg
ikke gjengi konkrete detaljer her, men jeg oppfordrer deg til å ta et
tilsvarende langt tilbakeblikk. Jeg har på disse 15 årene opplevd samlivsbrudd,
nytt ekteskap, skilsmisse, konkurs som gikk ut over meg økonomisk, alvorlig
sykdom og dødsfall i nær familie, og psykisk terror/verbal mishandling. Av alt
jeg har opplevd, er det nok nettopp det å leve med psykisk terror i flere år som
har påvirket meg mest. Det fikk min
medavhengighet til å «eksplodere» fordi jeg virkelig trodde (og fikk beskjed
om) at dersom jeg bare tok mer hensyn, «skjerpet meg, og innrettet meg bedre,
så ville jeg ikke bli skjelt ut eller trigge ekstremt skremmende raserianfall,
for da var det jo ikke noe å bli sint for……..(!!??!!) Og det trodde jeg på – i flere
år. Han drakk jo ikke, men var edru – så noe måtte jeg da tåle..?
Verbal mishandling er ikke et særlig godt kjent uttrykk i
Norge. Det er betydelig mer utbredt i andre deler av verden, og i Frankrike er
det faktisk kommet en lov som forbyr nettopp dette.
I USA finner man plakater f.eks på offentlige kontorer hvor
det står: «If you abuse our staff verbally, you will be prosecuted.»
Psykisk terror er maktmisbruk. I mitt tilfelle også, men jeg "så" det ikke,
selv om menneskene rundt meg så det. Jeg justerte meg og justerte meg, og levde
for de gode dagene. Dermed overdrev jeg betydningen av de gode dagene – og bagatelliserte
de dårlige. Noen psykologer kaller dette
«Jackpot»syndromet – fordi vi som lever slik, fortsetter å «satse» på forholdet
ved å investere gang på gang på gang – i håp om den store gevinsten: at de
dårlige dagene skal opphøre. Det skjer aldri.
Verbal mishandling er vanskelig å definere, fordi det kan
oppfattes av utenforstående som en «alminnelig krangel» mellom to likeverdige
parter. Det er det ikke. Det er en systematisk nedbryting av den ene parten,
utført av den andre. Det er like skadelig som fysiske slag. Se denne sterke filmen!
Det å bli oppmerksom
på dette mønsteret tok meg flere år, - og selv da «nektet» jeg å innse det. Men
– da begynte jeg å føre logg over episodene, og da ble det etter hvert så
tydelig at jeg klarte å åpne øynene mine og se hva som foregikk. Jeg lærte
veldig mye av dette nettstedet: www.verbalabuse.com
Jeg skriver om dette i dag, fordi dette er et utbredt
problem i parforhold med alkoholikere. Det gjelder også selv om alkoholikeren holder
seg edru. Selv om det er utbredt, blir det dessverre fortsatt ikke tatt opp
åpent, verken i AA, Al-Anon eller på de ulike behandlingsklinikkene. Det blir
tilsynelatende sett på som en naturlig del (!!) av alkoholismen.
Dette kaller
jeg å vifte med det hvite alkoholiker-flagget; - dvs å be om unnskyldning for
uakseptabel oppførsel ved å begrunne oppførselen med at man er alkoholiker. Etter
min mening er det ikke interessant om dette er en del av alkoholisme eller
ikke, - det er absolutt uakseptabel oppførsel uansett. Her kan du lese om en ny rapport som angår oss pårørende.
Jeg har fått en rekke henvendelser fra kvinner som finner
seg i å leve slik, hvor hele familien går på tå hev, fordi mannen endelig er sluttet å drikke, han er «bare sint
og vanskelig».
Kjære medsøster, du fortjener bedre. På samme måte som du
ikke var ansvarlig for at han drakk, er du heller ikke ansvarlig for at han
skal holde seg edru, - og det inkluderer at du ikke skal måtte gå på tå hev overfor
noen som terroriserer deg – selv om de er edru.
Psykisk terror og verbal mishandling skaper ytterligere
medavhengighet, men den er vanskeligere å kjenne/bli oppmerksom på dersom det
ikke lenger er aktiv alkohol/rusmisbruk involvert. (Ta kontakt med meg dersom du ønsker mer informasjon.)
Jeg har fjernet meg fra situasjonen, og er helt trygg nå. 2013
har vært det roligste av de siste 15 årene. Jeg er veldig takknemlig for det!
Allikevel er jeg fortsatt preget av det jeg har opplevd,
blant annet ved at jeg våkner i panikk, hver morgen. Ja, hver morgen, fortsatt.
Det er slitsomt, men jeg har etter hvert
lært meg teknikker for å håndtere det. Det inkluderer å kjenne på takknemlighet
for at jeg er trygg! Så har jeg tro på at dette slipper taket en gang i fremtiden :-)
Jeg gleder meg til et TRYGT nytt år, og til fortsatt
utvikling i meg selv! Når jeg forandrer meg, kan hele verden endres!
Jeg ønsker det samme for deg som måtte lese dette - et riktig godt og trygt 2014 !