Jeg lever (heldigvis) ikke lenger sammen med alkoholikere/rusavhengige. Av og til går jeg derfor i den fellen at jeg tror jeg er helt kvitt "medavhengighets-trollet"!
Nylig oppdaget jeg at det trollet bare ligger og sover.......og det våkner opp i situasjoner hvor jeg ikke hadde ventet det, og som ikke er knyttet til rus!
Min yngste datter strøk nylig på en viktig eksamen, og ble veldig fortvilet. Hun kom hjem fra studiestedet sitt, og gråt og visste ikke hva hun nå skulle gjøre.
"HVEM ER DET SOM TRAMPER PÅ MIN BRO????!!!!!!" ropte det sovende medavhengighets-trollet plutselig, og romsterte rundt.
Jeg overtok nemlig hele situasjonen. Jeg fortalte henne hva hun nå burde gjøre, hvordan hun burde formulere en klage på eksamen, hvem hun burde kontakte - hele pakken. Hun hadde ikke spurt....
"NÅ KOMMER JEG OG TAR DEG!!!!!!" ropte trollet, og kom nærmere og nærmere!!!!- for jeg lå jo våken om natten og bekymret meg og prøvde å komme på noen geniale løsninger, om det var noe mer jeg (ikke hun....!) kunne gjøre. "Nei, ikke ta meg, jeg er jo bare en velmenende og bekymret mamma, ikke ta meg, ta eksamenskontoret!"
Så - jeg begynte og synes synd i henne, og tenkte at hun trengte å slappe av litt hjemme hos mamma, stakkars liten. Så jeg vartet opp, lot henne se tv/data hele natten, sove hele dagen, ikke løfte en finger og hjelpe til med noe - "pig out", som det heter. Samtidig ble jeg mer og mer irritert på henne, følte virkelig at hun ikke satte pris på alt jeg gjorde for henne, alt jeg faktisk ofret for at hun skulle få det bedre.
DING DING DING DING !
Martyr-alarmklokken begynte å ringe, hardt og lenge.
Jeg måtte ta en runde med meg selv. Hvem strøk på eksamen? Min datter. Hvem var det egentlig som skapte problemet? Det var meg. Hvem er den eneste jeg kan forandre? Det er meg.
Da tok jeg medavhengighets-trollet ut i solen, så det sprakk!!! (Men slike troll lapper seg raskt sammen igjen, vet du)
Min datter synes nok fortsatt synd i seg selv, men jeg er på plass igjen i meg selv, og setter sunnere grenser for hva jeg aksepterer. Jeg er fortsatt en interessert og ressurssterk mamma som stiller opp hvis hun spør meg, - og hvis det er rett for meg selv å gjøre det jeg blir spurt om.
Medavhengighetstrollet?????
Han finnes i flere utgaver, tror jeg. Der ligger i alle fall et troll "under broen" og sover. Han snorket i sted, så jeg vet at han fortsatt ligger der.
Å, som jeg kjenner meg igjen i dette! Jeg har en nå snart 19 år gammel datter som har slitt psykisk de siste 5 årene og som strever veldig i forhold til skolen. Det har vært veldig vanskelig å vite hvor mye jeg skulle involvere meg, særlig siden hun bare var 14 år når dette startet. Og forferdelig vanskelig å gi slipp på henne nå og la henne ordne opp selv. Også fordi jeg lurer på hva hun kan greie når hun er så deprimert som hun til tider er.
SvarSlett