Oss Kaos-piloter imellom

Jeg har nok sertifikat som Kaos-pilot, - i alle fall når det gjelder å fly rundt og ordne opp. Mye av kaoset har andre skapt, gjennom sin alkoholisme, - resten har jeg skapt selv, pga min medavhengighet.
Hvis jeg fortsetter å fly rundt sånn, er det meg selv det går ut over - og det hjelper absolutt ingen.

I mine møter med andre pårørende, er nettopp det å SLUTTE og ordne opp for andre det aller, alle vanskeligste. De fleste protesterer på at det er riktig fremgangsmåte også. Det kan jeg forstå, for det gjorde jeg selv også. Jeg var hellig overbevist om at alt ville bli mye verre hvis jeg sluttet å ordne opp. Sluttet å blande meg inn. Sluttet å foreslå løsninger som alkoholikerne selvsagt var uenig i. (Eller evt sa seg enig i, men ikke gjorde.)

Vi pårørende er utrolig gode på "Hva hvis" - tankegang. Av og til fokuserer vi positivt: Hva hvis han holder seg edru nå? Hva hvis hun slutter å ruse seg nå? Hva hvis han slutter å slå? Hva hvis jeg får ham til å forstå?
Av og til fokuserer vi på katastrofen som vi forsøker å avverge: Hva hvis jeg ikke gir ham penger? Hva hvis jeg ikke leter etter henne denne gang? Hva hvis jeg ikke ordner opp i dette?

Vi sier ofte at rusmisbrukeren må nå sin personlige bunn, for å være villig til å slutte og ruse seg. Noen når denne bunnen mens de lever - for andre er den personlige bunnen faktisk døden. For oss pårørende er det like nødvendig å nå sin bunn. Les denne historien - du kjenner deg nok igjen.
Dessverre er kjernen  i vår medavhengighet nettopp troen på at vi KAN forandre andre mennesker - derfor tar det så lang tid før vi er villig til å parkere flyet og si opp jobben som kaos-pilot.

Du kan også sammenlikne det med å være håndballkeeper, og forsøke å redde alle de ballene som andre mennesker kaster mot deg - men som de burde fanget selv, og ordnet opp i. Jeg har skrevet mer om det her.

Jeg øver meg på å ikke blande meg inn i andres saker, uansett hvor lyst jeg har, og uansett hvor godt jeg mener det. Dette er ikke begrenset til rusavhengige, men til alle mennesker på min vei. Av og til bruker jeg denne øvelsen: "Hvordan ville de/han/hun løst denne situasjonen hvis jeg lå i koma på sykehuset?" Den tanken fungerer like godt på jobben som i familien, - og det hjelper meg til å holde meg i bakgrunnen og se hvem andre som tar ansvar. Det hjelper meg å holde meg unna kaos-pilotjobben. Det ansvarliggjør andre.

Det er ikke lett. Jeg har aldri sagt at det er LETT å bli bevisst på sin medavhengighet, og å gå ut av de vante tanke- og handlingsmønstrene. Det er krevende, og det er vanskelig - og det er verd det. Det er et bevisst valg.

De siste dagene har jeg måttet øve meg på å gi slipp på en del ting, for jeg var begynt å bli veldig urolig. For meg er det et varselsignal, og det må jeg ta på alvor. Gjør jeg ikke det, kan jeg gå rett inn i benektelsen - og medavhengighetsmønstre.

Å "gi slipp" høres så enkelt ut, som å åpne hånden og la noe falle på gulvet. Sånn er det ikke for meg. Det føles mer som om noe da er "limt fast i hånden min", og jeg må virkelig gå inn for å få det bort - med andre ord, gi slipp. Gi slipp på den følelsesmessige uroen knyttet til disse konkrete tingene. Jeg har laget meg et papirark med hva jeg trenger å gi slipp på:
- Økonomiske bekymringer
- Fortiden
- Panikk
- Jobb
- Stress
- Kontrollbehov
- Perfeksjonisme
- Planer/ideer
-Lykkejag
- Selvmedslidenhet
- Skam

Ja, - sånn er det for tiden - jeg er veldig urolig og blir forstyrret av å tenke på alt som står på denne listen. Så VET jeg hva jeg da må gjøre: Jeg sitter derfor nå tre ganger for dagen (morgen, middag, kveld) og sier konkret "Jeg gir slipp på" .....og ramser opp hvert av punktene, og hva jeg legger i dem. Jepp. Tre ganger for dagen. Alene. Snakker høyt til meg selv, og lukker øynene.

Jeg vet nemlig 100% at løsningen på uroen finnes i meg selv - og ikke noen andre steder. Jeg vet også at når jeg gjør dette, da tar jeg ansvar for min medavhengighet, - ellers vil den begynne og lete etter et nytt fly til kaospiloten......Nei takk, ikke denne gang.

"Cabincrew, prepare for landing!"