Oss Kaos-piloter imellom

Jeg har nok sertifikat som Kaos-pilot, - i alle fall når det gjelder å fly rundt og ordne opp. Mye av kaoset har andre skapt, gjennom sin alkoholisme, - resten har jeg skapt selv, pga min medavhengighet.
Hvis jeg fortsetter å fly rundt sånn, er det meg selv det går ut over - og det hjelper absolutt ingen.

I mine møter med andre pårørende, er nettopp det å SLUTTE og ordne opp for andre det aller, alle vanskeligste. De fleste protesterer på at det er riktig fremgangsmåte også. Det kan jeg forstå, for det gjorde jeg selv også. Jeg var hellig overbevist om at alt ville bli mye verre hvis jeg sluttet å ordne opp. Sluttet å blande meg inn. Sluttet å foreslå løsninger som alkoholikerne selvsagt var uenig i. (Eller evt sa seg enig i, men ikke gjorde.)

Vi pårørende er utrolig gode på "Hva hvis" - tankegang. Av og til fokuserer vi positivt: Hva hvis han holder seg edru nå? Hva hvis hun slutter å ruse seg nå? Hva hvis han slutter å slå? Hva hvis jeg får ham til å forstå?
Av og til fokuserer vi på katastrofen som vi forsøker å avverge: Hva hvis jeg ikke gir ham penger? Hva hvis jeg ikke leter etter henne denne gang? Hva hvis jeg ikke ordner opp i dette?

Vi sier ofte at rusmisbrukeren må nå sin personlige bunn, for å være villig til å slutte og ruse seg. Noen når denne bunnen mens de lever - for andre er den personlige bunnen faktisk døden. For oss pårørende er det like nødvendig å nå sin bunn. Les denne historien - du kjenner deg nok igjen.
Dessverre er kjernen  i vår medavhengighet nettopp troen på at vi KAN forandre andre mennesker - derfor tar det så lang tid før vi er villig til å parkere flyet og si opp jobben som kaos-pilot.

Du kan også sammenlikne det med å være håndballkeeper, og forsøke å redde alle de ballene som andre mennesker kaster mot deg - men som de burde fanget selv, og ordnet opp i. Jeg har skrevet mer om det her.

Jeg øver meg på å ikke blande meg inn i andres saker, uansett hvor lyst jeg har, og uansett hvor godt jeg mener det. Dette er ikke begrenset til rusavhengige, men til alle mennesker på min vei. Av og til bruker jeg denne øvelsen: "Hvordan ville de/han/hun løst denne situasjonen hvis jeg lå i koma på sykehuset?" Den tanken fungerer like godt på jobben som i familien, - og det hjelper meg til å holde meg i bakgrunnen og se hvem andre som tar ansvar. Det hjelper meg å holde meg unna kaos-pilotjobben. Det ansvarliggjør andre.

Det er ikke lett. Jeg har aldri sagt at det er LETT å bli bevisst på sin medavhengighet, og å gå ut av de vante tanke- og handlingsmønstrene. Det er krevende, og det er vanskelig - og det er verd det. Det er et bevisst valg.

De siste dagene har jeg måttet øve meg på å gi slipp på en del ting, for jeg var begynt å bli veldig urolig. For meg er det et varselsignal, og det må jeg ta på alvor. Gjør jeg ikke det, kan jeg gå rett inn i benektelsen - og medavhengighetsmønstre.

Å "gi slipp" høres så enkelt ut, som å åpne hånden og la noe falle på gulvet. Sånn er det ikke for meg. Det føles mer som om noe da er "limt fast i hånden min", og jeg må virkelig gå inn for å få det bort - med andre ord, gi slipp. Gi slipp på den følelsesmessige uroen knyttet til disse konkrete tingene. Jeg har laget meg et papirark med hva jeg trenger å gi slipp på:
- Økonomiske bekymringer
- Fortiden
- Panikk
- Jobb
- Stress
- Kontrollbehov
- Perfeksjonisme
- Planer/ideer
-Lykkejag
- Selvmedslidenhet
- Skam

Ja, - sånn er det for tiden - jeg er veldig urolig og blir forstyrret av å tenke på alt som står på denne listen. Så VET jeg hva jeg da må gjøre: Jeg sitter derfor nå tre ganger for dagen (morgen, middag, kveld) og sier konkret "Jeg gir slipp på" .....og ramser opp hvert av punktene, og hva jeg legger i dem. Jepp. Tre ganger for dagen. Alene. Snakker høyt til meg selv, og lukker øynene.

Jeg vet nemlig 100% at løsningen på uroen finnes i meg selv - og ikke noen andre steder. Jeg vet også at når jeg gjør dette, da tar jeg ansvar for min medavhengighet, - ellers vil den begynne og lete etter et nytt fly til kaospiloten......Nei takk, ikke denne gang.

"Cabincrew, prepare for landing!"

Ord eller handling????

Som pårørende er vi blitt sårbare overfor ord. Vi har hørt så mange ganger "Dette var siste gang", eller "Nå skal jeg slutte" eller eller eller eller eller. Utallige eksempler.
Av og til får vi høre et perfekt timet "Jeg elsker deg", eller en unnskyldning som vi har ventet på, sagt med oppriktighet i stemmen. Et klapp på hodet. Et kyss. Et kort, og en bukett roser.... Ord som lover oss den kjærligheten vi går og håper og venter på, men som ennå ikke "leveres", kan pushe oss rett inn i benektelsen. Det kan få oss til å benekte at vi blir løyet til, dårlig behandlet, eller til og med mishandlet, psykisk eller fysisk. Vi blir gående og håpe.
Noen mennesker oppfører seg faktisk slik, med vitende og vilje, fordi de ønsker å kontrollere og manipulere oss. De vet hva de gjør, de forstår vår sårbarhet, og de utnytter den. De vet at noen velvalgte ord, et kyss eller en klem, vil ha stor effekt på oss. De forstår sin egen innvirkning på oss, og utnytter den.

Vi behøver ikke la ordene få sånn makt over oss, selv om de ordene vi hører er akkurat hva vi ønsker å høre, trenger å høre, håper på å få høre. Selv om de døyver uro og smerte der og da. Vi kan velge noe annet - å se på handlingene.
Før eller senere så skjønner vi at dersom det ikke er samsvar mellom ord og handling, så er det handlingen som teller. Alltid. Hver gang. Hvis det ikke er samsvar mellom en persons ord og handlinger, da tillater vi denne personen å kontrollere oss, manipulere, lyve, og lure oss - dersom vi ikke tenker "Vent nå litt - jeg hører hva du sier, - men det stemmer ikke med det du GJØR."

Når vi ser etter samsvar mellom ord og handling hos menneskene rundt oss, da lærer vi oss selv å ikke la oss lure. Da lærer vi å se mennesker slik de er, og å se virkeligheten slik den faktisk er.

Vi kan ikke kontrollere hva andre mennesker gjør, men vi kan velge hvordan vi vil forholde oss til det, og ikke la oss sjarmere eller lure av hva de sier.

Se på handlingene, og kjenn etter. Det vil hjelpe deg til å finne sannheten, selv om du blir forsøkt lurt.
Jeg setter utrolig stor pris på de vennskapene der det er samsvar mellom det som blir sagt og det som blir gjort. Jeg beskytter meg selv i forhold til mennesker som stadig sier en ting, men gjør noe annet. Jeg beskytter meg ved å forholde meg til hva de gjør, ikke hva de sier. Jeg sørger også for at jeg selv har samsvar mellom ord og handling.

For meg har dette vært et veldig viktig steg ut av medavhengighet - fordi jeg lærte meg å SE at jeg ble manipulert og dårlig behandlet, uansett hva som ble sagt. Det hjalp meg ut av min egen benektelse. Prøv selv!