Medavhengighet, - hvordan føles det??

En alkoholiker en enten edru – eller ikke. En rusavhengig er enten nykter – eller ikke. 

Men – en medavhengig, da?

 Det er helt naturlig å bli medavhengig, når vi er pårørende til mennesker som ruser seg. Jeg tror det er en nødvendig, menneskelig reaksjon som vi faktisk har godt av å oppleve – men som vi ikke kan bli værende i.

Medavhengigheten har sitt utspring i kjærlighet og omsorg. Vi elsker en rusavhengig, - enten det er en forelder, en bror, en kjæreste eller et barn. Kjærligheten gjør oss sterke nok til at vi står på, vi hjelper, vi ordner opp, vi forsøker å stoppe en ødeleggende, nedadgående spiral.

Men – den samme kjærligheten gjør oss også svak. Følelsene våre lurer oss til å tro at bare vi gjør det riktige, bare vi sier de riktige magiske ordene, bare vi ikke gir opp – så vil alkoholikeren slutte å drikke. Bare vi gjør de riktige tingene. Bare vi finner den riktige knappen å trykke på.

Det er disse følelsene som gjør oss medavhengige. Vi mister all sunn objektivitet, og handler kun på bakgrunn av hva vi føler for å gjøre. Det vi GJØR, hjelper ikke. Men vi fortsetter å gjøre det allikevel, for – selv om det ikke hjalp den første eller den treogtyvende gangen, så KAN det jo være det hjelper neste gang? Du vet at definisjonen på galskap er å gjøre det samme om og om igjen, - og forvente et NYTT resultat?

Medavhengighet er en desperat følelse av at ingenting nytter, ingenting hjelper, men vi klarer ikke å la være. DA er vi ved kjernen. Vi klarer ikke å la være. Vi blir ikke avhengige av alkohol, men vi blir fullstendig hektet på et HÅP om forandring hos en annen person – bare vi forsøker hardt nok!

Allikevel kan vi nikke og være enige og si at «Nei, selvfølgelig, vi kan ikke forandre andre mennesker, det skjønner jeg jo!» Men – hvorfor fortsetter vi å forsøke, da? Jo – fordi vi er hektet. Vi er medavhengige. Avhengige. Det er derfor rus blir en familiesykdom.

For meg begynte veien ut av medavhengigheten – noe jeg skjønner vil være en livslang prosess – ved at jeg til slutt faktisk fullt og helt aksepterte at jeg ikke er en allmektig gud, ikke har magiske evner, ikke kan trylle – og faktisk ikke kan forandre andre mennesker. Den eneste jeg kan gjøre noe med, er meg selv. Og det eneste jeg kan forandre ved meg selv, er hva jeg GJØR!!!! Jeg kan faktisk ikke endre følelsene mine – men jeg kan endre handlingene!!! Av og til er det så vanskelig at jeg blir fysisk urolig, nesten kvalm. Det eneste jeg har LYST til, er å følge følelsene mine, og gjøre noe som jeg innerst inne VET ikke hjelper. Men jeg har øvd meg opp til å se mer objektivt på følelsene mine, og på situasjonen. Jeg stiller noen kontrollspørsmål: Hvilke følelser er det som holder på å ta overhånd i meg? Hva VET jeg vil være riktig å gjøre – eller ikke gjøre?Kan jeg utsette handlingen noen minutter – eller timer/dager, og tenke meg litt om?

Små, små skritt bort fra å være hektet på håpet om forandring hos andre, og store skritt i retning av å ta vare på meg selv. Kjærligheten er like sterk, men relasjonene er sunnere.

“One small step for man, one giant step – for me”  – fritt etter månelandings-Armtrong.

Følg "månelandingen" videre her!