En alkoholiker en enten edru – eller ikke. En rusavhengig er
enten nykter – eller ikke.
Men – en medavhengig, da?
Det er helt naturlig å bli medavhengig, når vi er pårørende til mennesker som ruser seg. Jeg tror det er en nødvendig, menneskelig reaksjon som vi faktisk har godt av å oppleve – men som vi ikke kan bli værende i.

Men – den samme kjærligheten gjør oss også svak. Følelsene
våre lurer oss til å tro at bare vi gjør det riktige, bare vi sier de riktige
magiske ordene, bare vi ikke gir opp – så vil alkoholikeren slutte å drikke.
Bare vi gjør de riktige tingene. Bare vi finner den riktige knappen å trykke
på.
Det er disse følelsene som gjør oss medavhengige. Vi mister
all sunn objektivitet, og handler kun på bakgrunn av hva vi føler for å
gjøre. Det vi GJØR, hjelper ikke. Men vi fortsetter å gjøre det allikevel, for –
selv om det ikke hjalp den første eller den treogtyvende gangen, så KAN det jo
være det hjelper neste gang? Du vet at definisjonen på galskap er å gjøre det
samme om og om igjen, - og forvente et NYTT resultat?
Medavhengighet er en desperat følelse av at ingenting
nytter, ingenting hjelper, men vi klarer ikke å la være. DA er vi ved kjernen.
Vi klarer ikke å la være. Vi blir ikke avhengige av alkohol, men vi blir
fullstendig hektet på et HÅP om forandring hos en annen person – bare vi
forsøker hardt nok!
Allikevel kan vi nikke og være enige og si at «Nei,
selvfølgelig, vi kan ikke forandre andre mennesker, det skjønner jeg jo!» Men –
hvorfor fortsetter vi å forsøke, da? Jo – fordi vi er hektet. Vi er medavhengige.
Avhengige. Det er derfor rus blir en familiesykdom.
.jpg)
Små, små skritt bort fra å være hektet på håpet om
forandring hos andre, og store skritt i retning av å ta vare på meg selv.
Kjærligheten er like sterk, men relasjonene er sunnere.
“One small
step for man, one giant step – for me” –
fritt etter månelandings-Armtrong.
Følg "månelandingen" videre her!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar